Inspirert neo-psykedelia
Det er ikke alltid et plateomslag forteller så mye om det musikalske innholdet, men omslaget til Sam Asgari sitt album Guru gir til syne klare referanser. Forsiden gjengir kjente ansikter i en psykedelisk kollasj: Ringo, John, Paul, George, Jimi og Syd er alle der, og så måtte jeg ha litt hjelp til å identifisere Nusrat Fateh Ali Khan. Donovan ser vi også, en stor inspirasjonskilde for Asgari, som han har møtt ved et par anledninger i forbindelse med Stabekk-festivalen Et Årsverk. På innsiden av utbrettsomslaget er de to avbildet sammen, i det som ser ut til å være et svært så trivelig møte.
Asgari har bakgrunn fra hip-hop og elektronika (også under aliaset Stabekk Diskotek), og står også bak en del filmmusikk, blant annet til Din puls har banket min imod, en film om Henrik Wergeland, og det er kanskje grunnen til at Wergeland noe overraskende har fått en dominerende plass i dette selskapet på omslaget. På baksiden utstråler vel Asgari mer hip-hop vibber enn psykedelia, så hva er det som har fått en 20 år gammel DJ/hip-hop/elektronika-artist til å se bakover til 60-tallet på denne måten? Jo, en togtur til Kristiansand med 60-talls psykedelia på øret ble en reise som gav Asgari en slags musikalsk omvendelse, han nærmest så det kaleidoskopiske lyset etter å ha hørt «Blue Jay Way» av George Harrison. Asgari ville nå la dansemusikken hvile og lage musikk for hodet. og resultatet ble dette albumet.
Mens Lars Pedersen/When i sine mer pop-psykedeliske utgivelser leter etter stadig nye variasjoner over den gode melodien, ender Asgari sin 60-talls inspirasjon i et litt annet musikalsk univers. De benytter begge velkjente elementer som sitarer og elgitarsoloer kjørt i revers, men musikken på Guru synes å være mer meditativ av natur, og kanskje er det Asgari sin musikalske bakgrunn og forholdsvis ferske bevandring i 60-talls psykedelia som gjør at musikken har blitt langt mer original enn omslaget med sine spesifikke referanser gir inntrykk av. Guru har ikke blitt en samling av formelbasert solskinnspop, men er heller variert neo-psykedelia med et klart særpreg. Flere av låtene albumet har et lett melankolsk drag, men stemningen er likevel gjennomgående behagelig og jevnt over nedtonet, til tider nesten ambient.
Dette gjør at tekstene kommer til sin rett, og de kan vel ha enkelte fellestrekk med annen «guru-inspirert» lyrikk fra rockhistorien, som for eksempel Santana sine Devadip ting, men vi får ikke noen overdose av «love, devotion, surrender». Bildespråket er såpass åpent at reisen vi inviteres med på ikke er plottet på forhånd, her kan man selv knytte sitt eget innhold til disse stream-of-consciousness aktige bildene som flyter gjennom det meste av albumet. Asgari debuterer forøvrig som vokalist på dette albumet, og han kommer i mål med dette også, med en stemme som passer bra i en slik lavmælt space-rock setting. Enkelte låter her sitter ganske umiddelbart, for eksempel «Celebrating Mr K.», men dette er et album som du bør gi noen runder under rolige omstendigheter. Gjør du det, kan det godt være at du også vil synes at dette er en sterk kandidat til årets norske psykedelia-utgivelse. Vinylutgaven av Guru er limitert til 250 eksemplarer, kommer i et stilig utbrettsomslag og tekstark følger med. Kan bestilles fra Big Dipper, Tiger, eller The Garden.
Som stickeren på omslaget av Guru viser, så oppsummerer den godeste Donovan selv Asgari sitt album på denne måten: «A classic encounter of the rock kind. The exploration of the aural landscape within, modernizes the visionary work of The Beatles and I. Be prepared to turn-off your mind.»
